Bingo spillets historie

Nåtidens bingo er et slags lotteri og en direkte etterkommer av Lo Giuoco del Lotto d´Italia. Da Italia ble forent i 1530 ble Italias nasjonale lotteriservice, Lo Giuoco del Lotto d´Italia organisert og har siden blitt avholdt uten avbrydelser hver uke. I dag er Italias Statslotteri unnværlig for regjeringsbudsjettet med et årlig bidrag på 85 millioner dollar.

De tidlige bingo røtter

I 1778 skrev den franske presse at Le Lotto hadde innfanget intelligensens forkjærlighet. I den klassiske utgave av lotto som ble utviklet i denne perioden ble kortene delt i tre horisontale og ni vertikale rekker. Hver eneste horisontale rekke hadde fem nummere og fire tomme firkanter i tilfeldig rekkefølge. De vertikale rekker inneholdt nummere fra 1 til 10 i den første, 11 til 20 i den neste osv. Opp til 90. Det fantes ikke to like lottokort. Med chips nummeret 1 – 90 var lottoutstyret fullendt. Lottospillene ble gitt et kort. Opproperen trakk dengang en liten trefigur med et nummer på fra en tøypose, og deretter leste han nummeret høyt. Spillerne dekket deretter det kaldte nummeret på kortet sitt hvis det var der. Den første som hadde en horisontal rekke vant.

I det 19. århundrede ble det populært å bruke lotto i utdannelsesmessige sammenhenger. Et tysk lottospill fra 1850’tallet var designet til å lære barn deres gange tabeller. Det var også andre lottospil og bingo spill med dette formål som ”stavelotto”, ”dyrelotto” og ”historielotto”. Selv på nåtidens veldig konkurransepregede leketøy- og spillemarked har lotto fortsatt taket; f.eks. selger Milton Bradley et lottospill med Muppet Show figurer. Spillet er utviklet til å underholde barn i alderen 3-6 år samtidig som det lærer dem numre og å telle.

Beano

En desember kveld i 1929 besluttet en veldig sliten leketøysselger i New York, Edwin S. Lowe, seg for å kjøre til Jacksonville, Georgia så han kunne starte tidlig neste dag med sine avtaler. Lowe hadde startet sitt eget leketøysfirma året før med to ansatte og 1000 dollar som startkapital. Kort tid etter krakket markedet og utsiktene for hans spirende firma syntes ikke annet enn triste.

Noen kilometer før Jacksonville ble Lowe møtt av kraftige lys fra et omreisende tivoli. Han var tidlig ute og parkerte derfor bilen og gikk ut. Alle bodene var lukket med unntagelse av en som var fullpakket med folk. Lowe sto på tærne for å se hvad som foregikk. All aktiviteten var sentrert omkring et hesteskoformet bord dekket med nummererte kort og bønner. Spillet var en variasjon av Lotto ved navn Beano. Opproperen trakk små treplater med nummere fra en gammel sigarboks, og deretter ropte han nummeret høyt. Spillerne sjekket deretter kortene sine for å se om det indeholdt det kaldte nummeret. Hvis det var tilfellet puttet de en bønne på nummeret.

Dette fortsatte inntil én hadde fylt en hel rekke med bønner på nummerene på kortet sitt – enten horisontalt, vertikalt eller diagonalt. Når det skjedde, ropte vedkommende ”Beano”! Og mottok til gjengjeld en liten Kewpie dukke.

Ed Lowe forsøkte å få spille Beano den kvelden, men kunne ikke få en plass ved bordet. Mens han ventet bemæeket han at spillerne praktisk talt var avhengige av spillet. Opproperen ville gjerne avslutte spillet, men hver gang han sa ”siste spill”, var det ingen som reagerte. Da han endelig lukket kl. 3 var han nødt til å jage dem vekk fra bordet.

Efter å ha låst fortalte opproperen Lowe at han hadde faldt over et spill ved navn Lotto da han reiste rundt med tivoli i Tyskland året før. Han tenkte straks at spillet ville egne seg godt til et telt- eller tivolispill. Han endret litt på spillet og endret navnet til Beano. Spillet viste seg å tiltrekke store menneskemengder og var en stensikker pengemaskin. Da han reiste tilbake til USA besluttet han seg for å fortsette med spillet i et omreisende tivoli.

Bingo

Etter hjemkomsten til New York kjøpte Lowe noen tørkede bønner, et gummi nummerstempel og papp. Han inviterte vennene sine og Ed Lowe tok rollen som opproper. Det gikk ikke lang tid før vennene hans spilde Beano med samme iver og begeistring som han hadde sett i tivoliet. Etter en runde bemerket Lowe at en av spillerne holdt på å vinne. Hun ble mer og mer oppstemt mens bønnene ble tilføyet til platen hennes. Da det siste nummeret endelig ble ropt opp, reiste hun seg raskt, men glemte i sin iver hva hun skulle rope, og i stedet for Beano fremstammet hun ”b-b-b-bingo”!

”Jeg kan ikke beskrive den følelsen av glede som skyllet inn over meg etter dette utropet”, sa Lowe. ”Det eneste jeg kunne tenke på var at jeg ville få suksess med dette spillet og at det skulle hete Bingo!”

Lowes første bingospill kom i to variasjoner – et sett med 12 kort til 1 dollar og et sett med 24 kort til 2 dollar. Spillet fikk enorm suksess og var startskuddet for Lowes firma.

Selvom navnet Bingo godt kunne ha oppnådd varemerkerettigheter hadde spillet – etter at det var offentliggjort – kun en liten sjangse for å bli beskyttet. Så snart suksessen var tydelig begynte folk å kopiere spillet. Lowe var veldig nådig. Han ba konkurrentene sine om å betale ham en dollar i året og om å kalle spillet for Bingo. En liten pris for å unngå rettsaker – og snart var navnet generisk.

Bingo kortet og den gale mattematiker

Adskillige måneder etter at Bingo hadde kommet på markedet blev Lowe kontaktet av en prest fra Wilkes-Barre, Pennsylvania. Presten hadde et problem i sognet sitt. Et kvikt sognebarn hadde fått ideen om å bruke Bingo til å løse kirkens økonomiske problemer. Presten hadde satt det hele i gang ved å kjøpe adskillige av Lowes 2 dollar bingosett. Det viste seg å være et problem da hvert bingospill hadde adskillige vinnere. Lowe så straks de store fundraisingmulighetene som spillet bød på, men erkjente samtidig at det kun kunne la seg gjøre i den størrelsesordenen hvis man utviklet utallige flere nummerkombinasjoner for kortene. For å oppnå dette tok Lowe kontakt med en eldre mattematikkprofessor ved Colombia Universitet, Carl Leffler. Lowe ba ham sammensette 6000 forskjellige bingokort uten at noen kort hadde samme nummer. Professoren var villig til å ta på seg jobben hvis han ble avlønnet per kort. Jo lenger i prosessen professoren kom, desto vanskeligere ble det. Lowe mistet snart tålmodigheten. Til slutt kostet et kort 100 dollar. Etter noe tid var oppgaven løst. Firmaet E.S. Lowe hadde 6000 kort – på bekostning av professorens fornuft!

Kirken i Wilkes-Barre ble reddet og senere ble også en sal i Columbus Hall i Utica New York reddet. Ryktet ble raskt spredd – ”Jeg fikk tusenvis av brev hvor jeg ble bedt om hjelp til å starte opp bingospill”, sa Lowe – så mange at han var nødt til å utgi Bingospillets første brukermanual. Dette initiativet ble fulgt opp av et månedlig nyhetsbrev med navnet The Blotter (som innsamlet alle Bingo nyheter) som ble distribuert til 37.000 lesere. I 1934 ble det avholdt 10.000 bingospill i uken og Ed Lowes firma – nå med 1000 ansatte – forsøkte desperat å imøtekomme etterspørselen – hvilket krevde hele etasjer av kontorbygninger i New York og 64 maskiner til å printe døgnet rundt.”Vi brukte mer avispapir enn avisen The New York Times!” Ifølge Lowe ble verdenshistoriens største bingo spill avholdt i New Yorks Teaneck Armory – med 60.000 spillere og 10.000 som ikke fik lov til å være med. Ti biler ble gitt vekk. Bingo var dermed satt i verk med lynets hastighet. Snart var det like utbredt som fotball og bløtkake – alt sammen på grunn av Ed Lowe og tapet av Professor Lefflers fornuft.

Vi ønsker deg lykke til med dine online bingo spill.